Verktøyene vi bruker når kameraplanen skal tegnes opp

Selve planen tegner vi i målestokk, gjerne 1:50 på rutepapir. Hver rute tilsvarer en fast lengde, slik at du ser med en gang om en kameraplassering krever en kabel på femten meter eller bare fem. Vi tegner scenen først, deretter publikumsområdet, og til slutt faste hindringer som søyler, rekkverk og dører.

Mange velger å digitalisere tegningen etterpå, og det er greit så lenge originalen er riktig. Poenget er ikke pene linjer, men at alle som leser planen forstår den likt. Derfor bruker vi samme symboler hver gang: en firkant for kamera, en trekant for synsfelt, en sirkel for stativ. I kurset får du en liten symbolliste du kan henge opp ved regibordet, så ingen må spørre hva en strek betyr midt i en sending.

Neste verktøy er en enkel linsetabell. Den viser hvilken brennvidde som gir hvilket utsnitt på en gitt avstand, slik at du kan avgjøre om en operatør i midtgangen rekker å fange hele scenen eller bare solistene. Vi lager tabellen sammen i kurset, med utgangspunkt i kameraene dere faktisk har tilgang til.

En vanlig tabell med tre kolonner er nok: avstand, brennvidde og resulterende bredde på bildet. Den gjør samtalen med utleieren konkret. I stedet for å si at du trenger en lang linse, kan du si at du trenger noe som dekker seks meter bredde fra tjue meters avstand. Det er lettere å vurdere, lettere å leie riktig, og det hindrer at noen kommer med feil utstyr i bagen på opptaksdagen.

Det mest lavteknologiske verktøyet er kanskje det mest brukte. Fargetape på gulvet markerer hvor stativene skal stå, og en lapp med kameranummer på hvert stativ gjør at operatørene finner plassen sin uten å spørre. Vi nummererer alltid fra venstre mot høyre sett fra publikum, og vi bruker samme nummer i planen, på stativet og i kallelisten.

Det høres selvsagt ut, men blandet nummerering er en klassisk kilde til forvirring når regien roper kamera to og operatøren på feil side av salen svarer. Teip bør kunne fjernes uten spor, så avklar det med huset først. I kurset øver du på å merke opp en liten scene på ti minutter, slik at oppsettet kan gjentas ved neste arrangement uten ny tenking.

Når planen er tegnet, tar vi den med inn i salen. Vi går gjennom hver kameraposisjon og ser faktisk på sikten fra plassen, gjerne med mobilen holdt i øyehøyde for å få et omtrentlig bilde av utsnittet. Dette avslører ofte ting en tegning ikke viser: en høyttaler som skjuler gulvet, en lysrigg som kaster skygge, en dør som må holdes åpen.

Vi tar også bilder av hver posisjon og setter dem inn i planen, slik at operatørene ser hva de kan forvente. Det er ikke fotokunst, bare nyttig dokumentasjon. Har du mulighet, gå rekognoseringsrunden når salen er tom og lyset er på, så du slipper å stå i veien for andre som rigger. En halvtime her sparer ofte en time under oppsettet.

Det siste verktøyet er en reserveplan. Noen ganger er scenen bygget annerledes enn avtalt, eller en operatør blir syk i siste liten. Vi tegner derfor to varianter på samme ark: full bemanning med fire kameraer, og en redusert variant med to, der de viktigste vinklene er valgt på forhånd.

Dette tar kort tid å lage, men gir ro når noe uventet skjer. Du vet allerede hvilke posisjoner som kan droppes uten at opptaket mister sammenhengen, og hvilke som må beholdes. Kameraplanen er dermed ikke et fast dokument, men et arbeidsverktøy som tåler endringer. Det er den holdningen vi vil at deltakerne tar med seg hjem til sitt eget arrangement.