Utgangspunktet: en vellykket konsert og et skuffende opptak
Silje er frivillig arrangør i et lite kulturhus i nærheten av Stavanger. I begynnelsen av høsten hadde hun satt opp en korkonsert og ønsket å ta opp hele kvelden, slik at utøverne kunne få et ordentlig opptak til eget bruk. Hun hadde to kameraer, en venn som kunne betjene dem, og et miksebord som huset allerede eide.
Konserten gikk fint. Publikum var fornøyde, og koret var i slag. Problemene kom først dagen etter, da Silje satte seg ned for å se gjennom materialet. Bildet var greit, men lyden hørtes ut som en fjern rest av rommet, og den lå merkbart etter sangernes munnbevegelser.
Hun tok kontakt med meg som kursdeltaker, og vi satte oss ned over telefon for å finne ut hva som egentlig hadde skjedd. Jeg ba henne først beskrive hvordan lyden var koblet fra miksebordet til kameraet, for det er nesten alltid der svaret ligger.
Hva hun hadde gjort, og hvorfor det ikke holdt
Silje hadde latt kameraets innebygde mikrofon stå på og i tillegg koblet en kabel fra miksebordet inn i det ene kameraet. Hun trodde at to kilder ga en tryggere løsning. I praksis ble resultatet en blanding av nær og fjern lyd, med små forskjeller i tid mellom dem.
Det andre kameraet hadde bare den innebygde mikrofonen. Da hun klippet mellom kameraene, hoppet lydbildet fra rent til diffust midt i en strofe. Det er en vanlig feil for nybegynnere, og den er lett å forstå, for man vil gjerne ha en sikkerhetskopi.
Poenget i kurset er at feeden fra miksebordet skal være den ene kilden du stoler på, mens romlyden kun er et tillegg du bevisst bestemmer deg for. Uten den prioriteringen vet du aldri hva du skal justere når noe høres feil ut.
- Én hovedkilde for lyd, hentet fra miksebordet
- Romlyd fra kamera bare som bevisst tillegg
- Samme lydkilde under hele opptaket
Å hente feeden riktig fra miksebordet
Vi gikk gjennom hvilke utganger bordet hadde. Mange små miksebord har en hovedutgang som er tilpasset salen, og da følger lyden alt som skjer med salhøyttalerne. Det Silje trengte var en egen utgang som kunne gi et jevnt miks uten at publikumsvolumet styrte nivået.
Hun fant en hjelpeutgang som ikke var i bruk. Med den kunne hun lage et eget miks til opptaket, med litt mer kor og litt mindre pianoklang enn det salen trengte. Det er nettopp slik vi øver i lydmodulen: du tenker på opptaket som et eget produkt, ikke som en kopi av salmiksen.
Marte Solheim, som underviser i lyd og lys, understreker alltid at du må lytte på hodetelefoner mens du justerer. Høyttalerne i salen forteller deg om rommet, ikke om det som faktisk går inn i opptaket.
Nivåkontroll før publikum kommer
Neste steg var nivåene. Silje hadde latt feeden gå inn i kameraet med automatisk forsterkning. Da kameraet skrudde opp volumet i de stille partiene, ble det støy, og i de kraftige partiene ble lyden tynn og klippet.
Vi ble enige om at hun skulle sette nivået manuelt og teste det under lydprøven. Hun skulle be koret synge den kraftigste passasjen i programmet og justere slik at målerne holdt seg godt under toppen. Så skulle hun synge selv den stilleste og kontrollere at lyden fortsatt var tydelig.
Dette er en enkel rutine, men den må gjøres før dørene åpner. Når salen fylles, endres akustikken, og du får ikke gjort om på det som allerede er tatt opp. Derfor tar vi alltid en kort testopptak i øvelsesdagen og hører gjennom det sammen.
- Slå av automatisk forsterkning på kameraet
- Test både sterkeste og svakeste passasje
- Lytt på hodetelefoner, ikke bare på salhøyttalerne
Synkronisering mellom lyd og bilde
Den forsinkelsen Silje hadde hørt, skyldtes at lyden fra miksebordet gikk gjennom en liten digital omformer før den nådde kameraet. Det ga en forsinkelse på noen hundredeler av et sekund, nok til at leppene så ut til å bevege seg før stemmen kom.
Løsningen er enkel nok. Før konserten ber du en person klappe ett skarpt klapp foran hvert kamera. Klappet vises både som en tydelig topp i lydsporet og som et tydelig øyeblikk i bildet, og i redigeringen kan du flytte lyden til de to stemmer overens.
Silje hadde ikke gjort dette. Vi klarte likevel å redde det meste ved å finne kjente punkter, som første sangstart, og justere derfra. Det tok henne en kveld, noe som kunne vært spart med ti sekunders klapping før konserten.
Hva hun gjorde ved neste anledning
Noen uker senere satte Silje opp en ny kveld, denne gangen med solister og piano. Hun brukte en egen utgang fra miksebordet, skrudde av automatikken, testet nivåene under lydprøven og lot en venn klappe foran begge kameraene før start.
Hun ringte meg etterpå og var tydelig fornøyd. Opptaket var ikke perfekt, men lyden og bildet lå sammen, og hun kunne levere materialet til utøverne uten å bruke flere timer på reparasjon. Det viktigste var at hun nå visste hvorfor ting fungerte.
Hun sa også at det som hjalp mest, var å skrive ned oppsettet på ett ark: hvilken utgang, hvilket nivå, hvem som klapper. Neste gang kan hvem som helst i huset gjøre det samme uten å huske alt selv.
Silje trengte verken dyrere utstyr eller flere kameraer. Hun trengte én tydelig lydkilde fra miksebordet, manuelle nivåer testet i forkant og et klapp for synkronisering. Det er små grep, men de avgjør om et opptak kan brukes eller må reddes i etterkant. Skriv ned oppsettet, øv det én gang uten publikum, og la lyden få samme oppmerksomhet som bildet.